Roma høsten 490
Sult, fattigdom, kriminalitet og død har lagt seg over byen vår. Roma er ikke trygt for tiden. I skrivende stund viser livet lite barmhjertighet til en stakkar håndverker og hans familie.
Arbeidet den siste tiden har vært svært ustabilt. Det er langt færre som søker mine tjenester enn før, men noen fra overklassen er innom i blant, heldigvis. Jeg hører selv de rike har det tøft om dagen. Selv om vi ikke har det så enkelt, vil jeg si vi er heldige. Jeg ser og hører om de som har det langt verre enn meg og mine. Vi lever så forsiktig og enkelt som mulig. Vi skal komme oss igjennom dette, sammen.
10 år senere
Det er besynderlig hvor tilpassningsdyktige mennesker er. Man tilvenner seg det utroligste, men døden, den er alltid like vond.
Det er vanskelig å forestille seg det Roma min far vokste opp i. Jeg, så vel som min far har levd hele mitt liv her i Roma. Vi har levd i samme by, men det Roma han levde i er nærmest usammenlignbart med det Roma jeg lever i den dag i dag. Han levde i et harmonisk, vakkert og velstående samfunn. Jeg lever i ruinene. Han hørte for det meste bare om krigene og alle andre forferdeligheter som skjedde utenfor byens grenser. Jeg ser død hver eneste dag.
Jeg har mistet to av mine kjæreste til sulten. Min kone gikk bort for to vintre siden. Kort tid etter fulgte mitt eldste barn. Min eneste datter. Det er bare min sønn og jeg igjen nå. Han er alt jeg har. Til tross for færre munner å mette er kornet steget radikalt i pris. Avlingene har vært magre de siste årene. Jeg føler meg trett. Dette er ikke det Roma jeg ønsket mine barn å vokse opp i.
